Ali Kordi (39) sitter i rullestol etter at han ble truffet av en granatsplint som spedbarn. Som palestiner har han ikke tilgang til det offentlige helsesystemet i Libanon. Hver måned går store deler av inntekten hans med til medisiner.

(Tekst og foto: Tonje Merete Viken)
Palestinske flyktninger i Libanon må forholde seg til et lappeteppe av tilbud fra FN, Røde Halvmåne og frivillige organisasjoner. Resultatet er at ingen sitter med totalansvaret, og mange får ikke livsnødvendig behandling.

Dyre medisiner

Den samme granaten som kostet Ali førligheten i bena, tok morens liv da hun skulle hente vann til Ali. 39-åringens skade regnes derfor som en krigsskade. Ali er derfor en av de som får månedlige utbetalinger fra Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) på 80 dollar.

Hovedleverandøren av helsetjenester til palestinerne er FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA). UNRWA driver 29 helsestasjoner med til sammen 513 ansatte i Libanon. I tillegg har UNRWA inngått en avtale med Røde Halvmåne som gir palestinske flyktninger tilgang til deres sykehus.

Ali trenger imidlertid en spesiell type antibiotika som UNRWA ikke tilbyr, og som koster omtrent 17 dollar per pakke. Som ektemann og far til fem barn er dette en stor økonomisk belastning for Ali. Hans situasjon er ikke utypisk.

Ikke helhetlig tilbud

Utestengt fra det libanesiske helsevesenet er flyktningene avhengige av UNRWA, PLO, internasjonale organisasjoner og den private libanesiske helsesektoren, som er svært kostbar. UNRWA dekker deler av kostnadene ved spesialistbehandling eller sykehusinnleggelse. Resten må den enkelte finansiere selv.

UNRWA sliter med imidlertid selv med underfinansiering av sine programmer. I 2009 fikk organisasjonen bare 86 prosent av de midlene de trengte. I 1975 hadde UNRWA i 1975 hadde 200 dollar til rådighet per hode per år, mot i 110 dollar i 2009.

– En av våre største utfordringer er å tilby palestinerne tjenester som har den kvaliteten de fortjener, sier Salvatore Lombardo,

sjef for UNRWA i Libanon. Han forteller om palestinske familier som sliter med alvorlige helseproblemer og funksjonshemninger, og som ikke får den hjelpen de burde ha.

Ifølge Lombardo kan behandling av kreft koste inntil 50 000 dollar i året. Til sammenligning kan det daglige inntektsnivået ligge så lavt som to dollar per dag.

– Dette er tragiske situasjoner, sier Lombardo.

Hjelp fra Abbas

En annen viktig inntektskilde for flyktningene har vært PLO, men også PLO har hatt store finansielle problemer siden begynnelsen av 1990-tallet. I 2009 klarte imidlertid det palestinske ledeskapet i Libanon å få en avtale med PLO-formann Mahmoud Abbas om å å øke PLO-støtten innen helse og utdanning for palestinske flyktninger i Libanon.

Det er også mulig å søke støtte til behandling fra ulike organisasjoner, men det er ressurskrevende for den enkelte, som ofte ender opp med å søke opptil flere steder i tillegg til å søke støtte eller lån fra venner og familie. I praksis ender mange opp med ikke å søke livsnødvendig behandling fordi de ikke har råd. I andre tilfeller går folk uten hjelp fordi de ikke kjenner til de tilbudene som eksisterer.

Kassem Sabbah (46), er programkoordinator ved rehabiliteringssenteret og sitter selv i rullestol etter en skade fra borgerkrigen. Han er oppgitt over forholdene.

– Som palestiner må man spørre hvem som har ansvaret. PLO? UNRWA? Den libanesiske staten? Det er ingen som påtar seg ansvar.

Norsk Folkehjelp i Libanon

Funksjonshemmedes rettigheter

I 1983 opprettet Norsk Folkehjelp et rehabiliteringssenter i Shatila for å bistå ofre for borgerkrigen og den israelske invasjonen.
Etter massakren i Shatila måtte driften flyttes til Mar Elias, der de nå tar imot pasienter med ulike former for skader og funksjonshemninger.
I tillegg driver Norsk Folkehjelp med bevisstgjøring og deltagelse for funksjonshemmede. Omtrent 3500 palestinske flyktninger i Libanon er funksjonshemmede.

Helse og miljø

Norsk Folkehjelp ser helse og miljø i et helhetlig perspektiv.
Prosjekter i blant annet Shatila og uoffisielle leirer i Sør-Libanon tar sikte på å bedre hygieniske og sanitære forhold, redusere spedbarnsdødelighet, smittekontroll og økt bevissthet