Da den internasjonale arbeiderkongressen kom sammen i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale, ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag. Det var de fagorganiserte i USA som reiste forslaget.

Fra Norge deltok Carl Jeppesen, som sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge. Aldri tidligere hadde arbeidere over hele Europa samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav. Her i Norge gikk arbeiderne i Kristiania og Kristiansand i demonstrasjonstog 1. mai 1890, og en rekke andre steder i landet ble dagen feiret med møter og sammenkomster.

Dagen ble i 1947 anerkjent av Stortinget som offentlig høytidsdag.

For den norske arbeiderbevegelsen har feiringen av dagen vært viktig både for profilen utad, men også for samhold i egne rekker. Både fagbevegelsen, partiet, kvinnebevegelsen og ungdomsbevegelsen har stått sammen om arrangementene.

Parolene og kravene har vært forskjellige opp gjennom de 121 årene. Men én parole har stått der hele tiden, og samlet hele arbeiderbevegelsen: Arbeid til alle.

Ordlyden har variert litt, fra ”Hele folket i arbeid” i 1933 til ”Kamp mot arbeidsledighet” og nå i år “Samarbeid for arbeid”. Men budskapet har alltid vært det samme: Arbeid til alle er jobb nummer én!

• Se historiske 1. mai-merker